Disse flotte myrene i månelys, med Storhaugen midt i siktet, burde enhver se. Hele veien frem til Hakkloa er det fint og åpent, så lyset slipper til. Det eneste skumle er når man kommer fra blendende månelys og inn i trærnes dype skygge; selv mistet jeg balansen og datt en gang, men det gikk bra selv om farten var høy og bakken hard. Føret var veldig fint, ikke noe is, bare skarpt og raskt. Det var vel lyden av den raske ski som gjorde at vi ikke fikk se dyr. Temperaturene varierte en god del, mellom fem og 15 grader, vil jeg si. Skaren bar ikke.

Pause ble holdt ved Kjentmannsposten på Kulveitangen ved ett-tiden, og vi fyrte med medbrakt ved. Jeg tror vi var de første som hadde bålrast der på en stund. Deretter fortsatte vi hovedsporet mot Sognsvann og satte for en gangs skyld pris på snauhogst og kraftgater. Her hadde vi månen rett i trynet, og det gikk utrolig raskt i de mange slake utforkjøringene her. Jeg har aldri tenkt på denne løypa som spesielt fin, men nå var den et definitivt høydepunkt
Vi passerte så Bjørnsjøhelvete, og da vi kom så høyt opp i åsen at vi kunne se byen, ble vi innhyllet i den mykeste fønvind. Vi klarte å snike oss gjennom Ullevålseter uten å vekke hestene og tok så det vestlige spor over Lille Åklungen. Siste post vi besøkte var dammen ved Åklungen. Ved Sognsvann var det fristende å fyke videre over Gaustadjordene, men vi besluttet "to call it a night" og fikk tak i en drosje. Turen slutt 0320.
Jeg vil ikke kalle den hverken spesielt strabasiøs eller "barsk", selv om jeg ble ganske trøtt mot slutten. Det har vel noe å gjøre med med en lang arbeidsdag før vi la ut på tur. Men jeg vil absolutt anbefale en tur i våre spor!