Folk og fauna ved Myrtjerndammen

HELVETES FORGÅRD. Kistedammen ved Myrtjernet har sett bedre dager.

om en sølvblank stålorm bukter seg det lange, smale Myrtjern gjennom et av Nordmarkens, mindre besøkte, men mest sentrale partier, fra litt under Fortjern til litt over Gåslungen. Det slutter i syd slik det begynner i nord; så smalt og spisst at man nesten kan stikke seg på det.
Myrtjern har vært demmet opp siden 1800-tallet, men dammene var bygget av tømmer og varte ikke evig. Dagens kistedemning skal være fra rundt 1960. Hertil er adkomsten mer enn grei på skiløype eller blåsti mellom Fortjern og Gåslungen. Kort før kistedammen skjærer en gammel anleggsvei ned mot tjernet, og bruset fra fossens innelukke blir snart den eneste lyd som når øret.
Denne trasé er i sin isolasjon og villskap et verdig alternativ til alle andre i denne del av Nordmarka. Især i den snøfrie årstid får vi her en sjelden vandring langs Myrtjernets vestbredde, så lenge vannstanden ikke er for høy. I nordenden stikker en sti litt vestover, for så å vende mot syd over solide jernbanesviller som forenkler den ellers besværlige gange over de myrer som har gitt det lange vann dets navn.
Den spesielt interesserte kan erobre denne Kjentmannspost med kano fra Bjørnsjøen og forbi Fortjernsbråten, engang en romantisk beliggende plass hvor selveste Bernhard Herre, iblant overnattet på sine jaktturer. Den energiske båtturist kan i teorien også fortsette videre sørover. Den gang jeg forsøkte dette, i 1978 var det vel, erfarte jeg at bæringen østover opp steinrøysa og over Kvehøgda til Rottungen eller Gåslungen trygt kan kalles eksotisk. Videre ned Myrtjernelven som tømmerhuggerne kalte Myrtjernhelvete, vil vi iallefall ikke.

KLASSIKER. Faksimile av «Go’ eftermiddag» i Aftenpostens aftennummer 23. oktober 1982, der signaturen Knuppers forteller om sine forhandlinger med en ugiddelig elg.

Her inne ved Myrtjern og dammen har to generasjoner turprosaister fra Aftenposten funnet inspirasjon til slitesterke tekster. Det var på den smale blåstien her Knut A. Nilsen, «Knuppers», møtte en elg som tross mange oppfordringer ikke flyttet seg. Først etter direkte trusler blir det en reaksjon;  «Vi er nemlig jeger, imorgen er De biff med løk! Hører De, vi skyter Dem om et øyeblikk!», truer Knuppers. Elgen snur seg og forserer den samme Kvehøgda med sikre steg.

Mange år senere var kollegaen Gunnar Kagge på Myrtjerndammen for å ta kjentmannsposten. Det som da skjedde har han vært å vennlig å skrive ned til glede for gjester til Bernhard Herres hjemmeside:

Smeltevannet ga fortsatt en stri strøm over Myrtjerndammen. En av de virkelig varme mai-ettermiddagene, med intenst grønne trær og klar blå himmel, satt familien rundt stormkjøkkenet og laget middag rett under post 30. Da hørte vi banning et stykke nede i elva. Det tok en stund før vi så bannskapens opphavsmenn. Tre unge menn i svart. Alt var svart på dem, untatt naglene som reflekterte solen. Det klirret i kjetting der de kom. Denslags klær ser man ikke ofte så langt fra Blitz og Gamlebyen. Men på føttene hadde de skotøy som passet til terrenget, gode militære marsstøvler. Kjært barn har mange navn, og alle tre hadde t-skjorter med forskjellige navn på Gamle-Erik under lærjakkene.
– Der er’n, vi gikk rett på, smilte den første da de så posten.
En overdrevent kraftig glidelås ble åpnet i en av lærjakkene og ut av lommen kom Kjentmannsboka. Først da den var stemplet hilste de på oss som satt der.
– Kan vi spørre dere om noe, spurte en av dem.
Vi fryktet at det gjaldt om de kunne låne fyrstikker og få vite veien til Nordmarkskapellet. Men spørsmålet var:
– Hva er raskeste vei til Bjørnsjøhelvete?
Opp med kartet, og vi viste stien. De trakk seg litt unna, og bestemte seg for å gå tilbake veien de kom.
Ned elven som på folkemunne kalles Myrtjernhelvete.

MYRTJERNDAMMEN. Post 30 i perioden 1998-2000