En seter som byttet lort mot stein

STEINVOLLSETER – TIDLIGERE LORTHOLSETER prydet forsiden på Kjentmannshåndboken 2000-2002. Men setra har forlengst sett sine beste dager.

FORSIDEN 2000-2002.	STEINEN. Den digreste av de digre.	LORTHUL på et gammelt kart.

teinen på gamle Steinvollseter ligger utenfor allfarvei helt på grensen mellom Krokskogen og Nordmarka og hadde neppe vært sett av mange om det ikke hadde vært for den smekre blåsti som sniker seg forbi, noen få meter øst for stedet der kjentmannskomiteen i sin visdom etablerte denne posten.
I det hele tatt er det vanskelig å forestille seg seterdrift inne i denne tette, fuktige skogen. Området domineres av en myr som kan være svært våt, og myggen her inne er så stor og mangfoldig at den skygger for solen. Men litt sør og sørvest ligger et herlig åpent platå hvorfra utsikten er meget god mot Lortholkollen og sørover mot Butleren og Oppkuven.

STEINEN. Den største av de mange som seteren etter hvert fikk navn etter. Foto: Fr. VESLE-BERNHARD

enne stien, som kommer helt fra Langlia, deler seg rett syd for Steinvollseter i en vestlig rute mot Øyangen og en nordøstlig rute som krysser Spålselven og fortsetter mot Finnstad. Kommer man fra den andre kanten har man muligheten til å utforske den fantastisk varierte blåsti fra Finnerudseter og Spålsdammen over Tvetjernshøgda og komme rett på Steinvollseter. Videre ned til Spålens sydende er det meget bratt, men ikke så bratt som opp til Lortholkollen, som troner vill og vakker i vest.
I gamle dager het det Lorthullseteren her, etter Lortholet i nærheten. Sannsynligvis siktes ikke til noe annet enn et gjørmehøl ved slike stedsnavn, som det er mange av i Oslomarka. Men spesielt henrivende er jo navnet ikke, og her skiftet de altså navn til Steinvollseter.

Det er lenge siden jeg først kom her forbi i selskap med fr. Vesle-Bernhard, som iblant synes de steile strøk sør for Spålen kan være en prøvelse. Nå er det også så lenge siden den turen at jeg våger å fortelle et minne herfra for første gang. På vår vandring her nede syntes jeg nemlig at jeg stadig hørte barnelatter bak meg. Men når jeg snudde meg, var det hverken barn eller voksne å se. kun den mennesketomme natur med dens mysterier og skrømt. Jeg innser at ingen tror meg, heller ikke fr. Vesle-Bernhard.

I hallet syd for Tvetjernshøgda ligger vollen på det som en gang var Lorthølsetra, eller Steinvollsetra som den smukkere het. Vestern på Ringerike setret her – når gikk der sist noen forbi i våre dager?
Knut A. Nilsen: Nordmarksboka

t stykke lenger nordøst har også Holoaseter gått under navnet «Lorthul seter». Det dokumenterer blant annet brevet under. Det er fra ingen andre enn Hans Jæger(1854-1910), som Kjetil Bjørnstad fant og bruket i sin bok om den berømte bohem-forfatteren.

KJENDISBESØK. Über-bohemen Hans Jæger kom på besøk fra Kristiania og skrev brev fra «Lorthul Seter»  i 1891.

er ser vi at Jæger først daterte brevet med det gamle uparfymerte navn, men så har rettet det til «Holoa». Det er 1. juni 1891, og han skriver til sin store kjærlighet, Oda Krogh. Som vår like forelskede venn Bernhard Herre hadde gjort et halvt århundre tidligere, fester Jæger seg ved «det blygraa vejr». Han hadde sannsynligvis utsikt til Skarvvannet og Pershusfjellet. Det er «dødsuhyggeligt stille», oberverer Jæger, som var mer vant til å bøtte innpå toddy på det noe mer livlige Grand Café, og vandre på «Karljohan» og «Storthingsgaden». Hvordan Jæger kom til Nordmarka er uklart, men vi vet at Jæger iblant dro på sommerferie til Hadeland og Dokka.
Blant de mange størrelser som huserte på Holoa var også den venstreekstreme, akademiske Mot Dag-bevegelsens leder, Erling Falk.

STEINVOLLSETER – TIDLIGERE LORTHOLSETER. Post 26 i perioden 2000-2002.