Villmarkspost som ikke ville seg

HERLIG på Langvassbrennas platået nær toppen.

LANGVASSBRENNA byr på trivelig villmark lang nord i Nordmarka – og en broket historikk med kjentmannsposter.

TOPPEN av Langvassbrenna, der villskapen råder.

De mektige brenner som tårner seg opp sørvest for Tverrsjøen er ukjent land de fleste andre enn de kvinner og menn som har syslet med kjentmannsmerket en stund. Naturvernforbundet har utropt dette til Oslomarkas største, flotteste og mest verdifulle eventyrskog.

I disse ville trakter var det post tidlig på 90-tallet. Det ble gjort et forsøk på en reprise i 2006-2008, men posten måtte trekkes etter at kjentmannsheftet var ferdig trykket, da miljøvernmyndighetene hadde reist innsigelser. Om disse hendelser kan man lese litt mer i min introduksjon til Gleinåsboka. I senere år er det bygget motorvei som drønner over det nedre partiet av Svenådalen. Den dalen er en vanlig adkomstvei både til Tverrsjøen og åser som Langvassbrenna.

Toppen rager 663 meter over havet. Det går ymse stier opp i terrenget fra flere kanter. En krevende skiløype drar seg også opp fra Sinnerdalen over til Bjørneputtdalen i grenseland mot Krokskogen. Ellers er det vilt terreng man går i på disse kanter.

Den vakre julidag jeg sist kom her forbi, i selskap med selveste dr. Eggen, Nordmarkens hviskende vind, var det dog med utgangspunkt i Svenådalen. Dette ville, trange dalføre som også kalles Svenodalen, forbinder Jevnaker med Tverrsjøen og skogsveiene i Nordmarka nord. Her er samveksten av trær, planter, sopp og annen vegetasjon så særegen, at denne dal, som de fleste bare kjører gjennom, ble viet en plass i Naturvernforbundet Oslo Akershus’ markakalender et år.

Dette ville vi selvsagt se, og brukte rikelig med tid opp de lange lier, som ennå hvilte i formiddagens skygge, og hvor skogen stedvis er så dyp og tett at solen aldri får stryke dens myke mosebunn. Blåstien forlot vi snart, til fordel for en mer direkte rute forbi Seksputthøgda og myrene deromkring.
Høyere oppe viker de gamle graner for en blidere furuskog. Hist aner vi utsikten mot Ringerike på vår høyre hånd, her har vi et østvendt perspektiv over Nordmarkens øverste strøk. Vel oppe kunne vi med tilfredshet konstatere at det gamle trigonometriske tårn fortsatt var intakt.
Av kjentmannsposten fra 1994 var der dog intet spor. Den het forresten Langvassbrenna/Mosjøbrenna. Sistnevnte ligger lenger mot sørvest, og har sitt navn etter den vakre sjø som ligger straks over i Krokskogen. Etter at dr. Eggen hadde funnet den stedlige geocache – hans første – satte han for oss en øst-nordøstlig kurs, som førte oss over brennende myrer, ned gjennom mørkladne juv, og forbi flere tverrkast til Svenåputten. Der fant vi rester av en gammel plass som ikke er nevnt på våre kart. Herfra fulgte vi et gammel tråkk ned til dalbunnen hvor vi hadde startet.

Post 28 i perioden 1992-1994 og kansellert post 22 i 2006.