Heftig debattert udi Skovene er spørsmålet om hvor Bernhard Herre og tømmerhuggeren faktisk overnattet da de en stormfull oktobernatt søkte losji hos «en kjerring» i det Bernhard siden kalte «den elendigste menneskebolig jeg hadde sett». Dette forteller han om i beretningen I Nordmarken.
DYP HEMMELIGHET. Den mørke bekk i Sandviksdalen, som Bernhard Herre og tømmerhuggeren måtte krysse ved å tråkke «midt på de slibrige stene». Foto: MORTEN MØST
en vandrende historiker Sverre Grimstad har i tidsskriftet Snø og Ski lagt sin tyngde bak det syn, at de overnattet nær Kalvsjøen.
En annen teori er at Sandviksputten under Barlindhøgda i gamle dager het Aurtjernet, og at «Aurkjernsbekken» det er tale om i virkeligheten er den bekken som renner ned den ville Sandviksdalen og ut i Helgeren.
Dette syn har den kjente vandrer Leif Koch forfektet i tidsskriftet Til Skogs. Koch forteller om en tur der han og en kamerat kommer nordover Haklomana og Fjelaleiken, og deretter ned i dalen og krysser bekken. På den andre siden kommer de inn i grov, gammel skog og til slutt ut mot et stup. Under stupet ligger et trangt drag i terrenget, omgitt av steile vegger – akkurat som Bernhard Herre forteller om.
HER? I den smale kløft med steile vegger.
De lærdes jakt. Mange har jaktet på dette kritiske punkt i Bernhard Herres fortelling, for eksempel eksperter som H.O. Christophersen og Knut A. Nilsen. En sommerdag bestemmer jeg meg for å lete etter det selv. Men det første jeg oppdager når jeg går inn i disse strøk er at mye av denne gammelskog forlengst har falt for øksens bitt. Der det ennå står slik skog, er der intet stup.
Men jeg krysser bekken på et logisk punkt, og der – få meter fra bekkens utløp fra tjernet – ligger tre stener ved et brådyp, slik Bernhard Herre forteller.
Lenger fremme finner jeg et stup ved enden av et område med tett ungskog. Det faller rett ned i en trang dal, et «drog» drag som leder i sørvestlig retning ned mot tjernet. Nordveggen i droget er i virkeligheten en del av Barlindhøgdas fot.
Stein på stein? Men den store steinhellen som ifølge Bernhard utgjorde gulvet i det tarvelige hytta, finner jeg ikke. Dog er kløften delvis fylt av store steinblokker. Har de rast fra Barlindhøgda? I alle fall gjør de kløften nesten ufremkommelig. Dessuten er den overgrodd, så det er vanskelig å danne seg et bilde av hvordan det så ut før.
SPOR. Sandviksputten/Aurtjernet sett fra nordøst.
Slik ender min ekspedisjon for å finne «den elendigste menneskebolig» Bernhard Herre haddde sett. Som andre og større kjennere av Nordmarken kan jeg kun fremvise disse løse spekulasjoner om «kjerringens» bolig, samt en særdeles billig konklusjon: Kunnskapen om dens beliggenhet tok Bernhard med seg i graven.
Det er mere enn en teori at Sandviksputten het Aurtjern i gamle dager. Da jeg spurte Hans Bonna[f.1908) om han kjente til hvor Aurtjern i Bernhard Herres fortelling kunne være, så svarte han:» Aurtjern, ja – idag står det visst Sandviksputten på kartet, men det heter nå egentlig Aurtjern, da!». Det er nok heller navnet Sandviksputten som er et moderne og feilaktig navn. Leif
Takk for presiseringen, Leif!