Vi som har større gleder enn Tusenfryd

DYRESTUPET VED ELGJARTUN illustrerer at om vi kanhende avskyr de sesongbundne dreperier av skogens dyr i dag, var jakten mer bestialsk i forgangen tid. Kjentmannsposten her er ikke stort å snakke om, men så kan man til gjengjeld filosofere vesentlig mer på veien.

NÆR POSTEN: Den korteste vei er ikke nødvendigvis den beste. Foto: VESLE-BERNHARD

MÅLET: Kjentmannsposten ved dyrestupet, og Elgjartuns merke.

ost nummer 50 i perioden 2008-2010 var knapt noens favoritt, og selv vil jeg minnes denne tur med avsky. Snart skal jeg fortelle hvorfor, men først må jeg understreke et forhold som gjør at denne simple post likevel er uttrykk for kjentmannens dypeste verdier.
Forholdet er dette: 99,9999 prosent av dem som ferdes gjennom Vinterbros jammerdal, ser intet av dette terreng, og vil aldri få vite at de har vært ved selveste Fålesloråsens fot. Da tenker jeg ikke bare på alle dem som fiser avgårde på motorveien, avsondret fra alt annet i sine biler og høye hastighet. Nei, selv det store samlingspunkt på disse kanter, fornøyelsesparken Tusenfryd, fornekter med sin maskinelle hurlumhei de naturlige omgivelser.
Annerledes sagt beveger kjentmannen seg her på hemmelighetsfulle stier, som er ukjent for så godt som alle andre enn henne*  selv. Nå skal jeg være den siste til å klage over at prominente markatopper og klassiske kulturminner hentes frem i kjentmannsmerkets gjennomborende lys, men i informasjonsalderen kan jo nesten enhver idiot skaffe seg kunnskap om slike vel eksponerte berømtheter.
Med obscure turmål som Dyrestupet ved Elgjartun stiller det seg imidlertid ganske annerledes. Uten kjentmannens nysgjerrighet og fortellerglede vil glemselens slør og uvitenhetens forbannelse ubønnhørlig legge seg over disse kulturminner, inntil utbyggere og prokuratorer kommer og for alltid skusler dem bort.

Tungtrafikal vandring.
Når dette er sagt, fant jeg ualminnelig lite glede på denne korte vandring fra Tusenfyd-siden. Hele veien opp på åsen var mitt team innhyllet i kvelende støvskyer, idet tunge lastebiler dundret forbi så ofte som annethvert minutt. Det var en forbløffende trafikk, og alt syntes knyttet til omfattende maskinell rydding av et stort område øst for Elgjartun.
Stien inn til den post som kjentmannskomiteen i sitt visjonære lederskap har satt ut på dette sted, er nesten absurd godt merket med blått. Likevel fant vi ikke stiens begynnelse, da de ovenfor nevnte anleggsmaskiner dominerte egnen, og fremtvang betydelige unnvikende manøvre fra vår side.

LIKE VED: Den aggressive rydding nær posten.

Til sist viste det seg likevel ikke vanskelig å finne dyrefellen som er postens tema, det ti meter høye stup der gamle dagers jegere lokket skogens dyr inn og siden tvang de panikkslagne kreaturer til å styrte seg utfor. Man kunne så i ro og mak slå de kvestede dyr ihjel. Heldigvis er slike bestialske jaktmetoder forlengst blitt forbudt.

Vi er her syd for Gjersjøen, som er fullt av natur- og kulturseverdigheter. Om disse forteller kjentmannsboken i svimlende detalj, og hvert ord var nytt for meg. Det er en av de aller beste postbeskrivelser jeg kan huske, og da tilgir jeg så gjerne at turterrenget stedvis er dødt og henvisnet.

* Kjentmannsbevegelsen har etter lange diskusjoner kommet frem til at ordet kjentmann er kjønnsnøytralt.
DYRESTUPET VED ELGJARTUN
Post 50 i perioden 2008-2010
(A post up in the hills across the busy freeway from the Tusenfryd Amusement Park, south of Oslo. Relatively unremarkable, but the post has interesting history as a place where wild animals were trapped and «hunted» by being forced over a cliff. Afterwards they’d be killed if they didn’t die in the fall. Some historians also think the area was the site of a so-called «bygdeborg,» a haven on a hilltop during unsettled times around 1,500 years ago.)
Kart: Oslo Østmark. Start: Tusenfryd. Tog (NSB) til Oppegård stasjon.
Diskusjon i Kjentmenns forum