Om gjengrodde stier og bratte kleiver

HVORFOR GIDDER NOEN å rydde stier der nesten ingen går, spør Jon Lahlum – og har et svar: Å ta vare på de opprinnelige stiene er viktig nok i seg selv.

Går man fra Sørkedalen skole til Smedstua og tar blåstien opp lia mot Tryvannstua har man begynt å klatre opp Grøttumskleivene.
Grøttumskleivene går skrått og bratt opp dalsida til Bjordammen og har en plass i Nordmarkas skihistorie som den naturlige ruta mellom byen og Sørkedalen dengang Holmenkollbanen gikk til Besserud. Skiinteresserte leide seg kanskje husrom eller en koie i Sørkedalen og så gikk man inn dit på lørdag for å kunne benytte søndagen til å gå gjennom marka og hjem.
Siden man ikke hadde lørdagen fri ble det gjerne mørkt før man kunne sette utfor Grøttumskleivene. Det går historier om hasardiøse utforkjøringer i fakkellys.

TORDEN I SKOGEN. En regnbyge sett fra Grøttumslia.

Andre tider nå.
I dag er det ikke merket skiløype i Grøttumskleiva, skiløpere er muligens ikke helt hva de var, eller kanskje det bare er prepareringsmaskinene som ikke takler terrenget. Men kleiva ligger der fortsatt selv om den delvis er utbygget til traktorvei siden fakkellyset flakket mellom trestammene engang tidlig i forrige århundre.
Så går man kanskje gjennom bommen ved Smedstua og tar av på blåstien hundre meter sønnafor. Fra begynnelsen går man en traktorvei i ferd med å vokse igjen, men litt oppe i bakken ser man en blåmerket stake streve med å holde vertikalen til høyre.

Se Grøttumskleivene på et større kart

RYDDER: Eksempel på stirydder i vått gras.

Nesa i graset.
Går man etter den vil man befinne seg i en ryddet gate med høyt gras omgitt av lauvkratt, bringebær og annen nyvekst etter hogst for noen år siden. Ser man godt etter er det svakt fár i graset og en stake til litt lenger opp. Man går over et lite svaberg og så har man gått en liten bue og er tilbake på traktorveien.
Det er ikke vanskelig å se eller forstå at de fleste går traktorveien rett fram. Men noen synes at det er såpass viktig å ta vare på de opprinnelige stiene at de står med nesa i klissvått sensommergras og klipper vekk bittesmåbjørk, selje og rogn som er helt sammenfiltret med gras, bringebær, bregner og alt annet som spruter opp når hogstmaskinene har gjort sitt.
Hvorfor gidder man å rydde stier der nesten ingen går? Er det ikke stahet helt utenom det rimelige når man rydder en sti med en skogsbilvei eller traktorvei like ved eller parallelt over lange strekninger? Er ikke dette bare bortkastede krefter, vil ikke folk helst gå tørrskodd og fire i bredden når de tar søndagsturen sin?

Mine stier.
Svaret er nok ja. På alle spørmålene. Det er ikke noen økonomisk rasjonalitet som driver denne stirydderen i hvert fall. Motivasjonen er nok rent emosjonell. Stiene i mitt område er det lille elementet i Markanaturen jeg med egen innsats og i hvert fall til en viss grad kan klare å ta vare på. Derfor kommer jeg til å fortsette å rydde de gjengrodde stiene.
Grøttumskleiva fortsetter i alle fall opp alle bakkene i litt skiftende fasong. Her er strekninger av den gamle hesteveien, og mer moderne, planert traktorvei. Etter en siste bro over bekken fra Skjennungen og en bråbratt steinete kneik er man oppe på platået ved Bjordammen og kan svinge sørover mot Tryvannstua eller fortsette nordøstover mot Nordmarkskapellet og Maridalen og slik gjøre dette til en gjennomgangstur.
Er man bedagelig anlagt går man andre veien, noe som selvsagt koster mindre krefter. De eventyrlystne kan vente på puddersnøforhold og ta turen på ski, eventuelt med en opplysende fakkel i hånden.

Artikkelforfatteren er en av 25 områdeledere for DNT Oslo og Omegn i Oslomarka og har ansvar for rydding, skilting og merking av blåstier i Nordmarka sørvest. Han var tidlig ute med nettsider om Marka under merkelappen Skogen ifølge Lahlum på 90-tallet.