Til Tjæregravshøgda og Bærumsmarkas tak

TJÆREGRAVSHØGDA er Bærumsmarkas høyeste punkt. Den rager 485 meter over Oslofjorden, som vi ser godt fra toppen. Denne avsides, men likevel så sentrale bit av Bærum med sin elegante utsikt har også vært et høydepunkt for generasjoner av kjentmannsjegere. Dette er av de virkelig gilde klassikerposter.

VINTERBESØK. Målet nådd etter barsk oppstigning en januardag. Foto: PÅL SCHAGE

VESTUTSIKT om høsten fra Tjæregravshøgda.

Tjæregravshøgda, også kalt Tjæregrashøgda kan visstnok bestiges til alle årstider. Selv har jeg glade minner herfra om både vårtur og høsttur, men husker ingen vintertur. Det gjør derimot min gode venn dr. Schage, som slet seg opp hit den snørike vinteren 2024. Det var visstnok en påkjenning ikke minst for armene. Dog fikk han løftet armene og tattovenstående bilde.

POSTEN i perioden 2010-2012.

Selv kom jeg sist her forbi en septemberdag sammen med fr. Vesle-Bernhard. Månedsvis med tungt regn hadde gjort oppstigningen til en gjørmet og glatt fornøyelse. Vårt veivalg fra Burudvann via Vensåsseter ga oss en lengre tur enn strengt tatt nødvendig, for korteste vei er fra Tobonn i Lommedalen. Men vi fikk således en jevnere stigning, hvilket ikke er å forakte i denne delen av Bærumsmarka, hvor man før eller siden må ned i dype søkk og opp bratte kleiver. Solen skinte over granens topper, men vår vei var skyggefull for det meste, for skogen er dyp i disse strøk. På vår vei kom vi også forbi Rumpemyra/Rumperennet, kjentmannspost i perioden 2006-2008.

Kort etter kom vi inn på den lysning i skogen som flittigfolk i sin tid ryddet for å skape Vensåsseter. Denne vakre seter er holdt godt i hevd, og hovedhuset brukes om vinteren til servering i Skiforeningens regi. Vesle-Bernhard kunne her minnes svundne tiders skiturer til Kampen da det var servering også der, dengang stupbratte styrtninger ikke var noe man vek tilbake for, men ploget rett ned og håpet det beste. Herfra frister også en avstikker til den obscure Hvisteinsåsen, kjentmannspost på de blå kort man brukte nesten i steinalderen.

Men vi måtte videre fulgte den stadig våtere blåmerkede sti østover og så nordover. Tidlvis måtte vi her holde tak i røtter og grener for å sikre gangen, for her vil vi ikke falle. En ekstra utfordring finnes også på denne årstiden i form av de vemmelige hjortelusfluer, som nå for alvor har spredd seg fra Østmarka til disse nordligere og høyereliggende strøk.

Heldigvis var disse sjenanser fort glemt da det lysnet foran oss, og vi forsto at toppen var nær. Tjæregravshøgdas øverste etasje er et stort platå, hvor man ved å rusle litt omkring har god utsikt i så godft som alle retninger. Rett i sør ligger Blekktjernet som et sørgmodig øye i terrenget, lenger bake er det fjorden som møter blikket. Her oppe finnes også en privat hytte. Til vår glede var her flere andre besøkende denne dag. Selvsagt kan man foretrekke å ha herligheten aldeles for seg selv, men det varmer også å støte på en småbarnsfamilie så dypt inne i skogene, for ikke å snakke om opptil flere av disse treningsfantaster med sine malplasserte science fiction-klær.

VENNLIGERE vær under dette besøket. Foto: STEIN BOTILSRUD

Her oppe kan man filosofere om hvorvidt det korrekte navn er Tjæregrashøgda etter en vekst, eller Tjæregravshøgda etter  tjærebrenning, en pre-industriell virksomhet som var utbredt i disse strøk. Begge deler er gangbart, ifølge den kjentmannsbok vi nå arbeider oss gjennom.

TJÆREGRAVSHØGDA
Post i perioden 2010-2012. Topp med utsikt, høyeste punkt i Bærumsmarka.
Kart: Oslo Nordmark. Start: Tobonn, Burudvann, Skytterkollen