Oppslukt av Butlerens store ro

RASTEPLASS VIBRATION. Et sted hvor mest Kjentmennesker vanker. Fotos: VESLE-BERNHARD

BUTLEREN. Navnet smaker av langtur, men hva betyr det? Det kan vi gruble grundig over underveis. Til Butleren er det nemlig drygt uansett hvilket utgangspunkt vi bruker og hvordan vi ferdes – til fots, på ski, eller sykkel. 

Sist jeg kom her forbi, var det andre besøk for året. Til Butleren har det vært mye trafikk av kjentmennesker i senere tid, med reprisepost ved restene av kabelbanen på østbredden. Ved begge besøk benyttet jeg sykkel med elektrisk brødmotor, som er grei å ha på den lange Langliveien. Ved Heimtjern tar jeg til venstre, nordover mot Butleren. Her hadde jeg forsøkt meg også 1. mai, men da lå snøen ennå dyp på denne skyggefulle vei mellom steile lier. Nå var den heldigvis tørr og fast, men akk så lang.

Oppslukt av storskogen.  Veien går her innover og oppover i idelige buktninger, kranset av dyp, hemmelighetsfull granskog. Stedvis går landskapet sakte i oppløsning og har utløst veldige steinskred. Ett sted ligger en haug steinblokker henkastet langs veien, og minner om de sørgelige rester av fælslige troll som møtte Otto Jespersen i den utmerkede film om Trolljegeren. Et par trivelige hytter ligger innover her, og på denne vei kan fra som kjører langt nok, komme nær den sørøstlige enden av Spålen. Men ellers er det ikke lett å se hva veien brukes til, uten at jeg derved skal gi skogeierne ideer om å spre den heslige flathogst også inn i denne harmoniske natur.

BLEKKSVART er den, den livlige bekken som kommer fra Blekksjøen/Bleiksjøen og møter Butleren her.

Til slutt må vi rundt det lille Åbortjern, i vest, så sør, så øst igjen. Men endelig møter øret bruset av bekken fra Bleiksjøen/Blekksjøen, som blir en liten foss før den møter Butleren akkurat dit jeg skal. Veien ender her i en romslig snuplass, sikkert for tømmerbiler. På tripptelleren leser seg 18 kilometer fra Sørkedalen skole. En tarvelig, umerket sti går sørover til rasteplassen og kjentmannsposten. Den var stedvis våt nå, men velsignet kort – kanskje tre steinkast. Så står jeg der postjegere før meg sto, ved den veldige sjø som ble til i 1916-1917. Da ble Svarten (vannet sønnenfor) demmet opp og hevet med seks meter. Les videre under bildene.

NORDØSTBREDDEN med den fine hytta, men selskapssyke er vel eierne neppe.

NORDVESTBREDDEN betraktet fra motsatt hold en sommerdag fin som få.

VINTERVEIEN. Kan man gå et stykke på ski, er Butleren kanskje greiest å besøke i den kalde, fine tida.

REPRISE på en storartet kjentmannspost.

Ikke for den selskapssyke. Høye åser omgir Butlerens nordlige bukt, særlig i vest, og velsigner dette mennesketomme sted med en særegen fred. Om reisen hit er lang, belønnes jeg med stor ensomhet. Mitt eneste selskap denne dagen er småfugl og klukket av vannets krusninger mot sjøens jordede bredde. Perioden 2024-2026 byr også på to poster på samme tur til denne fjerne egn, da det skrømtsomme Huldretjern ligger noen steinkast lenger nord, langs en trivelig gressgrodd vei.

Posten som kjentmannskomiteen i sin visdom har hatt her to ganger, står på odden på nordvestbredden der elva fra Bleiksjøen/Blekksjøen renner ut i Butleren. Her er et røslig ildsted, og noen stokker ligger muligens klar for dem som vil bygge seg huk. Knapt var jeg kommet hjem herfra før min gode venn Didrik Zen ville vite om teltplassenes beskaffenhet. Men jeg var bare på gjennomreise, så jeg ble svar skyldig. Teltet jeg fikk av mine tanter til konfirmasjonen lå igjen hjemme. Men jeg vil tro det er er plass til et mindre telt i tilstrekkelig avstand fra ildstedet (en innretning jeg, likesom konfirmasjonsteltet, ikke benytter i utide).

Mange fantasifulle teorier er kastet frem for å forklare Butleren-navnet. Men ikke er dette vannet butt på noen måte, og folk her omkring holdt seg neppe med personlig tjener. Selv støtter jeg tanken om at navnet er knyttet til transporten av glassflasker, buteljer, fra glassverkene på Jevnaker, som fulgte «buttelveien.» .

Som nevnt går vi her i faret etter kjentmannsveteraner. Blant dem er Eilif Eggen, Nordmarkens hviskende vind, og selveste Willy Nickersen, som begge har tilskrevet meg fra disse ellers så mennesketomme strøk. I gjenvinningens tegn gjengir jeg her utdrag av nevnte herrers betraktninger og billedbeviser.

RAST omkring 2000. da det også var post her. Foto: EILIF EGGEN.

m sommeren bruser den friskt, elven fra Blekksjøen der den renner langs foten av Haukåsen og ut i Butleren. Ikke mange kommer hit inn, selv ikke om vinteren, når denne sjø mellom mørke åser blir et frossent eventyrlandskap.

TROLSK og frossent vinterstid. Foto: STEIN BOTILSRUD

En rødmerket løype løper langs Butleren, men faller kanskje mellom to stoler. Folk flest velger liksom enten å gå Krokskogen på langs – eller de sentrale deler av Nordmarka. Det er synd, for Butleren er verdt et besøk – også i den varmere årstid, når vi kan følge skogsbilveien inn Styggedalen.

Noen kunne overnatte innendørs. I boken Nordmarksfolk – plasser og slekter gjennom 300 år fortelles det om livet i en koie her tidlig på 1900-tallet.

KOIELIV ved Butleren. (bilde fra boka).

Men i guttedagene skjedde altså det betydningsfulle at vi fikk leie hytte ved Butleren for 15 kroner året. Det fulgte en diger nøkkel med, med adgang til bruk når ikke hoggere eller kjørere trengte losjiet. Her kunne vi kokkelere og gjøre verdifulle erfaringer med svartbrent flesk og andre delikatesser som var medbragt og mer til å stole på enn fiskelykken. Spennende var nok kveldens piperøyk, godt krydret med halmlukt fra harde brisker. Vedsjau hørte med, og så langt til skogs var det lov å hogge tørrgran.EGIL COLLETT AABEL, Nordmarksfolk

RASTEPLASS NORD I BUTLEREN. Post 19 i perioden 2024-2026. Post 18 i perioden 2000-2002 under tittelen BUTLEREN VED ØYANGSRØYSA.