HAKKLOMANA reiser seg vill og vakker fra Hakkloas østbredd. Her får elgen skite i fred.
VILT. Under den forvridde skog på Hakklomana. Foto: VESLE-BERNHARD
isse mørke åser i Nordmarkas mest sentrale strøk har mange sett på avstand, men deres indre kjenner bare den som forlater merket sti og forserer steile lier der kampestein og vindfall hindrer gangen. Kun slikt folk går til Hakklomana og dens nordlige nabo Falkenberget, som nå kalles Fjelaleiken.
VESTVEGGEN der vi slet oss opp i Bernhard Herres fotspor.
På denne sensommerdag, hvor min venn Gregers og jeg har gått fra Maridalen, legger vi således sammen i vei fra Fortjernsbråtens grønne oase opp den bratte sti mot Trehørningen. Men slik Bernhard Herre gjorde for mer enn 150 å siden driver vi snart vekk fra denne slagne vei til fordel for Hakklomanens østhellinger. Den ås vi arbeider oss oppover har innledningsvis uvanlige perspektiver over Helgeren, men snart er den veldige innsjø skjult av den kaotiske urskog som dominerer disse høydedrag. Egnens vegetasjon for øvrig domineres av lyng og myr med blåbær og multer på denne årstid.
Den ås jeg arbeidet meg oppover, kalles Falkenberget, og trakten heromkring er en av de villeste i Nordmarken.
BERNHARD HERRE: I Nordmarken.
Vel oppe finner vi et noenlunde flatt platå med en sentral myr, omgitt av mindre koller. Det er ikke aldeles tydelig hvor Hakklomana slutter og Fjelaleiken begynner, men også sistnevnte har sitt eget topp-punkt markert med bolt i berget. Furutrærne her omkring er helst forvridd inntil det groteske, men reiser seg likevel kraftfullt mot himmelens hvelving. Opp mot den høyeste topp finner vi et privat jaktslott av en mer uformell art, og tenker oss at en dag kan vi kanskje komme tilbake og overnatte her. Men ikke denne dag. Trette av disse mennesketomme plateaux, klatrer vi forsiktig ned den steile vestvegg til Hakkloens bredder. En descente, som knapt er for den nervesvake.
Siden har jeg vendt tilbake til Falkenberget flere ganger vinterstid, og har kunnet konstatere at jaktslottet ved disse anledninger har vært i elendig forfatning, uegnet til menneskebolig. Jeg har også funnet spor etter elg i slik en grad at de stedvis hindrer skiløperens gange.
I disse åser har det i nyere tid aldri vært kjentmannspost. Men kjentmannskomiteen avlegger i sin visdom disse strøk en visitt i kjentmannsboken 2012-2014. Der står det:
Heller ingen Kjentmannsjeger søker etter poster i disse høydedragene. Her har det i Kjentmannsmerkets nyere historiske tid ikke blitt satt opp en post. Ett sted må det være fritt for organisert friluftsliv.
Til nytte for dem som vil følge i mine spor, kan jeg nevne at veien opp for meg har fortonet seg langt enklere enn veien ned. Disse nedstigninger har foregått mot skumringstid, og jeg har da latt meg friste til å velge de slake lier ned mot Helgeren, men har hver gang rotet meg inn i nyplantet skog som er uegnet til skikjøring.
HAKKLOMANA
Har aldri vært kjentmannspost
