På den ensomme Øyungskollen

ØYUNGSKOLLEN er kanskje den topp i Maridalsalpene som flest har sett opp på og færrest ned fra.

HØSTDAG på Øyungskollen, med utsikt mot Maridalen. Øyungsdammen er ned til høyre. Foto: MORTEN MØST

FURET VÆRBITT. Den nedblåste kjentmannspost på Øyungskollen, besøkt etter et uventet sent snøfall i mai 1999. Foto: VESLE-BERNHARD

vem har vel ikke, etter marsjen opp fra Skar til Øyungen løftet blikket mot den steile ås, som fra øst styrter ned i dette vakre vann? Øyungskollen heter dette vestligste utspring av Maridalsalpene, hvor det har stått mange kjentmannsposter. Her er vi oftest alene, og merker ikke badegjestene som sommerstid flokker seg på Øyungens bredder.

NEDENFRA. Øyungskollen slik folk flest ser den.

Ja, så uforstyrret er det der oppe, at jeg en gang, under nedstigning fra det vakre Fagervannet, tvers over dalen fikk øye på et lite fyrstikkpar der oppe på bergets kant, og de hadde så lite på og var så travelt opptatt med å oppfylle jorden, at jeg måtte slå blikket ned og håpe, at de i befippelsen ikke ville trille utfor.

Vinter i mai.
Men på den iskalde maidag jeg første gang dro dit opp, veltet den lange vinter seg fremdeles i sine langtekkelige krampetrekninger i den grad at jeg var glad til det lange undertøy og den tykke ullgenser, satt trygt på. Den nye våte snø lå klebrig og kald over den dystre granskog, og dryppet i store, isnende klaser ned under min krave idet jeg, 15 minutter nord for dammen brøt sydøstover fra den alminnelige sti mot Tømte, og satte kurs mot det hemmelighedsfulle berg. Her er kun betydnigsløse fuglestier og ingen blå eller røde merker; alt den brave vandrer har å holde mot er det høyeste punkt. Lengre oppe var lien som et gjørmebad, kjølt ned av de dype snødriver, og fra oven dryppet sørpen i en grad som gir ny mening til begrepet regnskog.
Men snart bryter den bleke sol gjennom de siste trekroner, og jeg er på et lite furukledt platå. Skiltet, som den gang markerte stedets kjentmannspost, var forlengst blåst ned og delvis skjult av de sesongforvirrede snødriver, og de spinkle furutær, som klorer seg fast på disse høyder som få har sett, synes å ha fått en skjebnesvanger overvekt, som truer med å suge dem ned i avgrunnen mot det kullsorte vann. Her oppe, fjetret av de veldige perspektiver over Maridalen, sitter jeg riktig lenge, og funderer over de rikdommer denne by har like på sin terskel.

ØYUNGSKOLLEN
Post 33 i perioden 1996-98

Geocache Misty Mountains *