En ås med skarp sno, får vi tro

SKARPSNOÅSEN er et av de flotte utsiktspunktene vest på Krokskogen, og en navngjeten kjentmannspost fra gamle dager.

STORARTET. Oktobertur til Skarpsnoåsen med
utsikt til Tyrifjorden og Norefjell. Foto: EILIF EGGEN

karpsnoåsen blir nok sjelden besøkt, men er generøs mot sine gjester. Herfra har vi en av de flotteste utsiktene som finnes over Ringerike og Tyrifjorden, og til Norefjell og de fjernere blåner. På den dag jeg kom her forbi med dr. Eggen, Oslomarkenes hviskende vind, kunne vi klart se til Gaustadtoppen. Vi var begge kommet hit for omsider å legge denne meget gamle kjentmannspost til samlingen.Til dette området kommer man greit på skogsveien fra Homledal, som ikke er brattere enn at den kan sykles. På veien kommer man nær Nessetra, som også har vært kjentmannspost. På samme tur besøkte vi også Byflakseter og Finneflakseter og Gjertrussen, som alle har vært sete for kjentmannsposter tidligere.
Vi fulgte på denne turen i fotefarene etter Stein Botilsrud, som var her en sommerkveld for noen år siden og leverte nedenstående rapport. Under vårt besøk, som fant sted i oktober 2003, var nok snoen mer skarp.

MIDTSOMMER. Aftenstund på Skarpsnoåsen. Foto: STEIN BOTILSRUD

Midtsommerkveld på Skarpsnoåsen

Helt vest på Krokskogen ligger noen åsrygger som jeg tidligere bare hadde betraktet fra Vidvangen, Kustein og andre turmål mer sentralt på skauen. Den er liksom ikke like spennende på Krokskogens vestflanke, området mellom Sørsetra og Tyrifjorden. Riktignok har vi hatt kjentmannsposter her som BLEU-steinen og Svenskeveien, men ellers er disse egner mest kjent for nedlagte setre og blindveier inn i endeløse hogstfelt…
Men så var det en dag jeg satt og leste i Tore Schulzes bok om 40 trivelige turer på Ringerike. Og ganske riktig, her slår han fast at visst fins det trivelig tur også helt vest på Krokskogen. Gammelt veifar over Tømmeråsen kaller han den og beskriver en rute som fører helt fra Sønsterudtunnellen i sør til Gjertrussen og Manaskaret i nord.

Inn i svarte skauen. Det var en sen midtsommerkveld med godvær jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på denne turen. Og dermed bar det rett inn i svarte skauen der hvor den minste Sønsterudtunnellen kommer ut på vei ned mot arbeiderungdommens ferieparadis Utøya. Eller rett opp i svarte skauen er det vel riktigere å si, for her går det opp bratte skar og steile skråninger, gjennom kratt, kvist og det som verre er. Og støter man på en sti i nordøstlig retning er det såvisst ikke sikkert det er Schulzes gamle veifar. Her viser det seg nemlig at hvert eneste lille dalsøkk har sin egen lille sti – enda flere i rekken av det Bernhard Herre så treffende benevnte som «betydningsløse fuglestie».Først etter halvannen times bushing gjennom tett skog i kraftig stigende terreng kommer en skogsbilvei til syne. Kartet forteller meg at jeg nå står ved rett under Skarpsnoåsen med utsiktspunktet bare noen få hundre meter unna. Og ganske riktig, med ytterligere fem minutter manøvrering åpner herligheten seg; et utsyn vel verdt en midtsommerkveld. Her ser man Tyrifjorden, Finnemarka, Norefjell og andre fjernere topper lenger nord. Både terrenget her oppe og selve utsynet minner ganske så mye om Høgbrennåsen i Vestmarka noen mil lenger sør.
Forskjellen er bare at når jeg står på Skarpsnoåsen, snur meg 90 grader og skuer mellom trærne, ser jeg faktisk rett inn i Groruddalen. Og det til tross for at den vesle kollen ikke hever seg mer enn drøye 500 meter over havet. Kanskje jeg kan vinke til farmor på Haugenstua?
Noe veifar over Tømmeråsen blir det ikke tid til denne kvelden, det får vente til en annen gang. Klok av skade velger jeg skogsbilveien tilbake til Sønsterud. Ikke en blindvei, vel å merke…
STEIN BOTILSRUD

SKARPSNOÅSEN
Kjentmannspost på 80-tallet