En kjent mann

Erik Sture Larre var hundreåringen som gikk sine egne veier. Og stier.  I november i år gikk han bort for godt.

Frognerseteren friluftssenter. Erik Sture Larres stiftelse.

Bare noen uker tidligere intervjuet jeg ham. Om Marka, friluftsloven, og om Kristiania i mellomkrigstiden.
En samtale med Erik Sture Larre var som å reise med tidsmaskin. Han hadde en uvanlig hukommelse, og kunne fortelle levende om for eksempel hvordan det var å gå nedover Schweigaardsgate på 1920-tallet. «Til høyre der lå dét huset, til venstre der bodde den og den…» Og når samtalen kom inn på Marka, snakket Sture Larre ustoppelig.

Markamannen
Som gamlebygutt er Østmarka min hjemlige mark, sa Larre da jeg snakket med ham. I det hele tatt begrunnet han mye med at han var nettopp gamlebygutt. Han fortalte om en fin tid som speider og aktivitetene i Gamlebyen idrettsforening der han senere var formann en årrekke. Skogsløp var en favoritt. Det ble arrangert nesten hver søndag hele høsten. Deltakerne løp med en femkilos pakning på ryggsekken. Og frem til 1940 overnattet han i Marka så ofte det var mulig, fra lørdag kveld til søndag. Jeg var blant dem som ikke gikk på de samme stedene hver gang, erindret Erik Sture Larre, som nøkternt oppsummerte sitt forhold til Marka slik: Jeg ble ganske godt kjent.

Favorittstedet
Bjartbakken ved Oppsal var innen rekkevidde for guttene fra Gamlebyen. Men samlingsstedet for ungdommene var først og fremst Sarabråten. Vi holdt oss mest der, fortalte Erik.I Sarabråtbakken boltret ungguttene seg, og Erik mintes sine beste hopp på 20-25 meter.

Grensegangen
Jeg benyttet også anledningen til å spørre ham om noe av det jeg lurte mest på: Hva skjedde egentlig da markagrensen ble gått opp? Tidligere verserte en oppfatning om at markagrensen i sin tid nærmest var gått opp i løpet av én lang og sammenhengende tur. Dette bildet er senere blitt nyansert. Men jeg synes vi har fått vite alt for lite om selve feltarbeidet. Derfor var det nettopp dette som førte meg i kontakt med Erik Sture Larre – på et tidspunkt som viste seg å bli helt på tampen av høvdingens lange liv.

Hvordan arbeidet dere med markagrensen, spurte jeg. Og Larre svarte villig. Det var teamwork, vi var en arbeidsgjeng med håndplukkede folk. Erik Sture Larre fortalte at han også gikk opp alt selv. Hele grensegangen tok et par, tre år. Atskillige søndager, kanskje rundt 50, gikk med til arbeidet. Hver påfølgende mandag ble de ferske inntrykkene nedtegnet. Larre nevnte også at han som regel brukte bil på transportetappene. Privatbil var ikke allemannseie på 1960-tallet, men det lettet arbeidet med å komme seg rundt. Selve Markagrensen ble gått opp både til fots og på ski. Som Erik Sture Larre sa: Vi stoppet ikke fordi det ble vinter

Fra Erik (100) til Erik (10)
Alle som runder hundre år blir konfrontert med spørsmålet: Hva er hemmeligheten bak et langt liv? Jeg spurte Erik Sture Larre om hvilket råd han, i lys av sin livserfaring, ville gitt seg selv som tiåring. Noen oppskrift kunne han ikke gi, men røpet sin prioritering: «Å dyrke allmennkunnskap fremfor spesialkunnskap». Og – kan vi vel legge til –å være mye i Marka er neppe noen ulempe det heller.

Hans engasjement for marka videreføres av Erik Sture Larres stiftelse til friluftslivets fremme, som holder hus på Frognerseteren friluftssenter.