Omkamp i Stubdal

STUBDALSKAMPEN har alle sett som har vært på ferde i denne delen av Krokskogen, for eksempel ved starten på en tur fra Damtjern. Men hvor mange har vært oppe på dens tilgrodde isse? Vesle-Bernhard mistenker at et flertall av dem som har, er slike som tar kjentmannsmerket.

HELT TOPP. Foran oss funkler det dypblå Damtjern og nordvestre Krokskogens dype skoger.

TJA. På en av de mange stier som ikke fører frem.

tubdalskampen er den dystre kollen som reiser seg sør for vestenden av Damtjern. Den bratte ås man må arbeide seg oppover for å nå kjentmennsposten her, var i gammel tid kjent som Lushaug. Det forteller oss at dette kan ha vært vardefjell i gammel tid. Et godt valg, i så fall, for et realt varselbål her kunne nok sees fra store deler av RIngerike.

Sist fr. Vesle-Bernhard og jeg hadde vært på disse kanter, var da Stubdalskampen var kjentmannspost i «Roenseterboken», perioden 1996-1998. Det var ille å finne stier oppover som var gode den gangen, men desto lettere å finne slike som knapt fører noe sted. Det var fort gjort å konstatere at forholdene langt på vei er de samme, med bratt uveisomt terreng og forvirrende tråkk av dyr og mennesker. Mange av disse stier går rundt åsen ganske høyt oppe, men ingen leder like til topps, og i hvert fall ikke til kjentmannsposten. Det trigonometriske punkt på 605 meter er omgitt av skog.

Heldigvis får vandreren hjelp et stykke på vei av en blåmerket sti. Den tråkkes godt av dem som vil herfra til Mørkgånga, og riktig folksomt var det den høstsøndag vi la i vei fra Damtjern. Men det viste seg at vi var de eneste som skulle i retning Stubdalskampen, som vi etter hvert fant med litt lusking og besvær. Den kjentmannspost som kjentmannskomiteen i sin visdom har plassert her, frembyr et sjeldent panorama hvorved vandreren med fordel kan dvele en stund. Ved forrige besøk mener jeg å huske at man på denne plett satt på utstilling dersom folk nede på parkeringen gad løfte blikket. Men nå har gammelskogen vokst oss over hodet. Lien er for øvrig så bratt og fin at dette er et godt sted å studere gammelgranen fra fugleperspektiv.

Artikkelen fortsetter under bildene.

FØR. Utsikten omkring 1997, foreviget av skovenes hviskende vind,  Eilif Eggen.

NÅ. Et lignende perspektiv nesten et kvart århundre senere, sett av Vesle-Bernhard.

Ved dvelingens slutt kan man studere kjentmannsheftets detaljerte og vel illustrerte historie om et djervt forsøk på å fly fra Stubdal med glidefly i 1934, ved hjelp av en slags sprettert. Det gikk ikke godt. Av postbeskrivelsen  fornemmes at her også er forhandlet om å plassere posten nærmere Stubdal gård og åstedet for disse ville forehavender. Men da dette åpenbart ikke «tok av», satte man seg heller høye mål oppe på fjellet. Et godt valg, synes nå jeg, men så er jeg da heller ikke viderøe glad i å fly.

DIKTET. Selveste Jørgen Moe. Foto: Wikipedia.

Ønskes ytterligere dveling, kan jeg anbefale Jørgen Moes dikt fra Stubdal, som kjentmannsheftet nevner hver gang her er post, og siterer første linje: Det lysned i Skoven, da ilede jeg frem. Jørgen Moe var prest, dikter og Peter Christen Asbjørnsens makker i innsamlingen av norske folkeeventyr. Vår venn Bernhard Herre vanket også litt med nevnte herrer. Siden vi ikke har noe som tyder på at Bernhard noengang var i Stubdal, unner vi oss heller hele Jørgen Moes dikt, som også kan nytes i Nasjonalbibliotekets utmerkede digitale sfære. Les diktet (lenken åpnes i et nytt vindu). Første vers vil ellers være kjent stoff for kjentmenn som har besøkt gapahuken ved Borgerseterutsikten, der det henger på veggen.

STUBDALSKAMPEN, VED UTSIKTEN. Post 17 i perioden 2020-2023. Også post i 1996-98. Start: Damtjern/Stubdal (parkering, men ingen kollektivtransort). Kart: Oslo Nordmark.