GLASÅSEN ytterst i Vestmarka er omsust av både sagn og kjentmannsjegere. Her er fabelaktig utsikt, og langt ned. Flere stier leder opp, heldigvis – den ene og østligste er mindre skummel enn den bratteste lenger vest. Blir det ikke bratt nok, går det også to klatreruter til toppen.
Glasåsen kalles også Glassåsen. Det kan sikkert friste å heve glasset for den svære utsikten mot vest og sør, men ordet er ifølge kjentmannsheftet 2022-24 et eldre uttrykk for skinn eller gjenskinn, og kan ha sammenheng med at dette visstnok er det sted i Lier der solen skinner lengst.
Det er nok så. Kanskje er det også slik at utsikten mot Lier, Drammen og Drammensmarka tar seg ekstra godt ut når luften er såkalt glassklar, hvilket jo er en tåpelig metafor siden vi vanligvis ser ting bedre uten glass enn gjennom glass, hvis det da ikke er snakk om brilleglass.
Selv kan jeg vanskelig tenke på Glasåsen uten å høre, for mitt indre øre, det glassglitrende refreng fra noe postpunk/nyveiev/kunstrock-bandet Montasje (eks Kjøtt) laget i 1982:
Du holder rundt meg,
men tar ikke på meg
side ved side – uten kontakt
Hvis luft var av glass,
hvis luft var av glass
En annen stemme ringer også i minnet. Stemmen tilhørte den umåtelig bevandrede Nils Bugge, som på direkte spørsmål fortalte meg at stien til Glasåsen var hans favoritt. Bugge var i sin tid et ledende lys i det som het Oslo og Omegn Turistforening (OOT). Foreningen forvaltet de blåmerkede stiene i Oslomarka, drev stuer og arrangerte store skogtreff. Da vår samtale fant sted i 2002, hadde 78-åringen nettopp vært til Glasåsen. Normalt ville han vært i godt humør av denne grunn, for han elsket denne åsen over alle andre. Men nå var han nedtrykt, for OOT var ved å bli slukt, som han sa, av Den Norske Turistforening. DNT var større og mektigere og trengte innpass i Oslomarka.
Kjentmannsbøkenes beskrivelser av Glasåsen nevner et eventyr Jørgen Moe nedtegnet, Prinsessen på Glassberget. Her oppgis at berget er «bratt som en stuevegg og glatt som en glassrute». Enten dette beskriver Glasåsen eller et annet sted, tiltrekker disse steile styrtninger i hvert fall klatrere. Slike våghalser kan velge mellom Maurstien og Englestigen. Vi går heller rundt. Da jeg sist kom er forbi med fr. Vesle-Bernhard, valgte vi brattstien opp og den vennligere øststien ned.
Glasåsen prydes fremdeles av en hvit markør, et såkalt fastmerke som markerer høyeste punkt på 456 meter over Drammensfjorden. Det sto her også sist, og mens mange slike merker har falt sammen, ser dette ut til å være i god stand, selv om denne plett er værhard. Her er også konkurrenter til Kjentmannsmerket, inkludert et lokalt initiativ fra Lierskogen Vel og Samfunnslag.
Vi er her på vestsiden av den høyere og mye større Kraftkollen. Kraft, eller Kroft, er navnet på gården ved åsens fot. Den er altså ikke oppkalt etter de mektige kraftlinjene som går over åsen. Det har heller ikke noe med kraftsosialisme å gjøre, selv om Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland bor rett borti høgget.
Her har mange trær falt for øksens bitt i senere år. Over dette kan man nok sørge, men til gjengjeld er utsikten bedre. «Før gikk vi i mørke skogen over her, men nå er utsikten åpnet opp i flere retninger,» fortalte fr. Liv, som vi møtte på vår vei. Hun var kommet den østlige vei, hun gikk her ofte og slo gjerne av en prat. Siden møtte vi flere turgåere på det forblåste platå, selv om det bare var fredag og den iskalde nordavind ga oss bakoversveis.
Glassåsen, et makeløst turmål for liunger og andre.
Fra «Vandringer i Askerbøringenes utmark.»
GLASÅSEN. Post 3 i perioden 2022-24. Også post 4 i perioden 2004-06. Stistart: Parkeringsplassen ved Kraft.
Speak Your Mind
Du må være innlogget for å kunne kommentere.