HAUKEDAMMEN forteller om gamle dagers tømmerdrift – og om et vann som ble en vik. Her er kjentmannsveteraner på kjent grunn.
HØST VED HAUKEN. En stille oktoberdag ved den oppgraderte demning.
en lange, stilleflytende vannveien fra Storflåtan blir brått brutt ved Haukedammen. Herfra styrter vannet uregjerlig og voldsomt ned mot neste vann, som heter Svarten. Her fikk tømmeret ofte hard medfart i fløtingens dager, og daværende godseier Løvenskiold investerte i den ambisiøse Haukerenna, som kom i drift i 1916. Om de økonomiske omstendighetene rundt rennebyggingen forteller Jegerslyboka 2022-24 i detalj.
REKKVERK OG RENNE. På Haukedammen, mellom to kjentmannsposter fra hver sin tid.
Haukerenna er rusten og stedvis skummel å se til, men består som et monument over tømmerets og skogbrukets enorme strategiske betydning for bare et århundre siden. Demninger ble reist og vannveier omdirigert, endog snudd, og renner som dette krysset terrenget flere steder i Marka. I dag er det annen virksomhet som gjelder; tømmeret reiser med bil. Høyspentmastene tårner over den lange skogsbilvei fra Damtjern. Selv er jeg kommet med sykkelbuss til Ringkollen, videre på trillesti over Steinbuvann, og møter så den humpete Haukenveien et sted mellom Storflåtan gård og Bleiksjøen.
FALLEFERDIG. Haukerenna lever nok på lånt tid, her trår vi ugjerne.
Flere heldiggriser har hytte innover her, og hyttene ser ut til å være mer brukt og i bedre stand enn da jeg først kom forbi. Men i dag er her mennesketomt. Dyr ser jeg sjelden fra sykkelsetet, det villeste jeg har sett i dag (bortsett fra visse syklister) var en ekkel og aggressiv liten skjødehund som kom halsende ut fra en hytte og ville jage meg bort. Jeg bjeffet tilbake, «Bare pass deg, for jeg har vært i Thailand og der spiser de slike som deg til fest, med ris og Mekong-whisky.»
Veien nå går et stykke inne i skogen, og når jeg skimter den mørke vannflaten mellom granleggene er det fort gjort å tenke på dette vannet som Hauken. Men strengt tatt finnes ikke Hauken mer.
UTLØPET av Hauken ser idyllisk nok ut, men snart skal den styrte i ville kast ned mot Svarten.
Det som en gang var to separate vann, ble til ett da Hauken ble demmet opp og transformert til omfangsrik vik i østenden av Vesleflåtan. Det verdsetter nok kanofolket. Mens jeg lener meg mot Haukedammens nye, svartlakkerte metallrekkverk ser jeg nord i Hauken en kano komme glidende, den samme jeg tidligere på dagen skimtet fra vestpynten på selveste Bleiksjøflaka.
Området her er sikret nå, med samme type rekkverk som i senere år er kommet på plass flere steder langs vannveiene. Det er skilting og informasjon. Og altså post 18, som kjentmannskomiteen i sin visdom har etablert på dette sted. Den står på sørsiden av den elegante dam, med utsikt til den øverste bit av Haukerenna og stedet på nordsiden der den forrige posten sto. Slik er det iblant med kjentmannsmerket, vi merkede menn og kvinner vender stundom tilbake til strøk vi allerede kjenner. Et øyeblikk frister det å stikke opp til Tupperen, også det en fordums kjentmannspost, og betraktelig villere enn denne. Men det er allerede sent, og jeg ruller i stedet forsiktig ned mot Svarten.
HAUKEDAMMEN. Post 18 i perioden 2022-24. Følg diskusjonen i Kjentmenns forum.
Som vanlig veldig bra innlegg 🙂