Kom sol på alle mine berg

HARALD SOHLBERG OG KIRKEBYHØGDA feirer en norsk kunstner det er vanskelig å mislike, og en «høgde» som er kjent stoff for kjentmenn med en viss fartstid.

MODNE JORDER. Sohlbergs sommerbilde fra Rotnes, med Kirkebyhøgda i det fjerne.

SELVPORTRETT MED BART ved kjentmannsposten. En improvisasjon fra vår side, i mangel av en mer permanent hyllest. Foto: VESLE-BERNHARD

arald Sohlberg ((1869-1935) er en fremstående nyromantisk kunstmaler, best kjent for sine lett gjenkjennelige landskaper i fargesterkt, i blant psykedelisk kveldslys. De mest kjente er bildene hans er fra Rondane, Røros og indre Oslofjord. Motivet Modne jorder som er tema for post 42 i perioden 2022-24 er ikke fullt så lett å stedfeste uten videre. Men pirret av stikkord som Nittedal, Romeriksåsene og Kirkebyhøgda begynner nok kjentmannen å grynte sultent som en gris.

For mitt indre øye hadde jeg sett Harald Sohlberg på vei opp Nittedals steile østli iført dress med vest og slips, slepende på staffeli og malerskrin, for å skildre skogsnaturen og dalens panorama. Det er lett å få slike ideer hvis man leser postbeskrivelsen litt uoppmerksomt. I virkeligheten handler denne kjentmannsposten mest om Sohlbergs opphold på Rotnes gård fra januar til juni 1891, der han blant annet malte Modne jorder. I bakgrunnen, østenfor jordene, bader Kirkebyhøgda i kveldsrødme. Om dette sier Jegerslyboka: «Topografien og skoglandskapets linjer mot horisonten er de samme i dag som den gang maleriet ble skapt.»

En kunstner utenfor allfarvei er tittelen på en biografi over Sohlberg, forfattet av flinkisen Arne Stenseng og utkommet i 1963. Fra for eksempel Rondane-serien vet vi at Sohlberg var mye på farten. En vinterrreise til Østerdalen er nevnt i postbeskrivelsen. Stensengs bok forteller at Sohlberg senere denne sommeren forlot Rotnes og besøkte Gausdal. Les mer på Nasjonalbibliotekets utmerkede nettbibliotek.

Stensengs kommentarer til Modne jorder bekrefter min snikende mistanke om at Sohlbergs bånd til Kirkebyhøgda er nokså tynne. Sannsynligvis var han aldri der oppe. Biografien gir i hvert fall ingen holdepunkter. Og hvorfor skulle en landskapsmaler slepe seg opp dit, der utsikten trolig var like gjengrodd i hans tid som i vår?

Nei, Modne jorder skildrer jordbrukslandskapet i forsommerskrud, og hovedbygningen på Rotnes gård («spøkelsesaktig» i Stensengs øyne). Stenseng trekker også frem flaggstangens stramme linje («skaper orden»), bildets radikale komposisjon med bygningen plassert oppe i venstre hjørne, og det faktum at nesten hele landskapet ligger i forsommerkveldens skygge. «Bare på en ås et stykke borte faller de siste streif av sen sol», heter det, og denne ikke navngitte ås er altså postens tema og vårt mål.

Med start fra Hakadal kirke har vi ikke gått mange meter før vi tenker det nok var like greit at Harald neppe slepte seg opp denne dalsiden. Den er så steil at selv vel bevandrede kjentmenn har jamret om det i Kjentmenns forum. Den dag fr. Vesle-Bernhard og jeg i overmot strakte oss etter denne posten, var skogsveien heldigvis i brukbar stand etter ekstremværet Hans, som sensommeren 2023 raserte mang en skogsvei inn i Marka, ikke minst i østhellinger. Til gjengjeld var det stekende sol, og vi hoppet nærmest paradis mellom de få svalende skyggepletter vi kunne finne nå, et stykke ut på dagen. Men da vi først var kommet opp, var det deilig å hvile under de tette graner som kranser foten av Oppgårdskollen, kjentmannspost i perioden 1992-94. Siden gikk vi sørover og fant snart en lovende sti. Vi er nå nær Ramndalen naturreservat, og traver gjennom herlig kupert terreng, der skogens dyr har markert seg med store spor og svart lort. Kan det være bjørn? Eller grevling? Eller bærplukkere? Ikke godt å si. Hvor er professor Hafslund når man trenger ham?

Stien leder løfterikt i retning Kirkebyhøgda, over myret skogbunn under skyggefulle graner, og rett forbi et digert dagbrudd. Her var det kjentmannspost i perioden 1992-94, med tittelen Gruva på Oppegårdskollen. Vi stopper her og tenker på den gang Romeriksåsen var under intens beskatning av gruvespekulanter fra fjern og nær. I dag er gruven fylt av vann, omgitt av rustrøde berg og slagg som smuldrer under støvelen.

Mang en kjentmann har for øvrig gått skoene av seg på disse kanter. Posten som kjentmannskomiteen i sin visdom etablerte i denne egn, står på den ene av Kirkebyhøgdas to topper, men er i Jegerslyboka markert på den andre. Det var derfor vanlig at kjentmannen mistet troen når hen intet fant rundt varden på 408 meter, den nordligste topp, og gikk tilbake i stedet for å fortsette til den sørligste. Der står post 22-42 ved stien, ved siden av en passende stor stein. Her hadde vi vel i vår enfoldighet ventet å finne en minneplakett med noen velvalgte ord om Harald Sohlberg. I stedet stempler vi enda en av disse postene hvortil veien er mer minneverdig enn det vi fant der. Og litt ettertanke om Harald Sohlbergs gjerning er aldri feil.

HARALD SOHLBERG OG KIRKEBYHØGDA. Post 42 i perioden 2022-2024. Start: Hakadal kirke. Les mer i Kjentmenns forum.