Over dritrenna til Sæterberget

SÆTERBERGET er nordligste post i Kjentmannsmerkets håndbok 2024-2026. Gå på en klar dag, for her har vi praktfull utsikt mot både Hadeland og Romerike. Adkomsten er dessverre så som så.

HELT TOPP. Uventet fin utsikt fra Sæterberget mot Hadelands herlige åser. Foto: Fr. VESLE-BERNHARD

BERGET. Post 24-35 kan innkasseres.

iste del av det håndboken kaller en «kjerrevei» leder nesten helt til toppen på 591 meter. De siste par hundre meterne er «off-piste», men ikke brattere enn at bestigning på ski bør være mulig. Sæterberget er imidlertid ikke merket som vinterpost. Området kan i snøsesongen besøkes fra det øvrige løypenettet i denne delen av Romeriksåsene. Kjerreveien krysser en skiløype med skilting mot Søndre Oppdalen P. Det var den gode nyheten. Den dårlige er at skiløypa som håndboken nevner, er gruelig rasert av skogsdrift. Den septembersøndag jeg kom her forbi med fr- Vesle-Bernhard, måtte vi med den største forsiktighet krysse et halvmeterdypt, gjørmefylt spor etter en tung skogsmaskin, to-tre meter bredt. Her var skogen under avvirkning på en meget brutal måte.

UGREIT å krysse maskinens spor.

Vår ferd gikk hist over gyngende hauger av granbar, her i lumsk hengemyr. Uten høye støvler kommer man for tiden ikke langt i denne egn. Ja, gjennom dette sørgelig maltrakterte sumplandskap er jeg ikke en gang sikker på at jeg vil trave alene. Hvordan det til sist skal se ut er ikke godt å si, men i overskuelig fremtid nok vil restene av de ranke graner bli liggende her, døde og henvisnet. En dritrenne var det uparfymerte ord for slikt i gamle dager. Men det beryktede Dritrennberget i Nordmarka er den reneste idyll sammenlignet med dette.

Disse redsler legger vi bak oss og tar fatt på kjerreveien. Den ender i et betraktelig eldre hogstfelt, og landskapet er her åpent og vennlig. En enkel sti leder til Sæterbergets lille topp, der fire metallfester i fjellet forteller at her har det stått et fastmerke, også kalt trigonometrisk punkt, trevarde, trig-tårn og mer.

SØRØSTVENDT panorama mot Romerikesåsenes sjøer og berg.

VEIVALG. Ikke greit å gå inn fra nord. Veien fra vest ville nok vært best, men var ikke lett å finne starten på.

ot vest ser vi ned liene mot Roa og ut mot Hadelandsåsene. Mot sør og øst ser vi de store Romeriksåser, sjøene omkring dem, og Nannestads kulturlandskaper. Mens vi hygger oss med dette svært uventede panorama, møter øret en fjern bjelleklang av de siste sauer som ennå ikke har sluppet opp for flaks.

Utenom kjentmannssesongen kommer nok ikke mange hit. Men kanskje Sæterberget har hatt besøk av rekonvaleserende typografer? På veien har vi passert eiendommen kjent som Typografhjemmet. Rundt forrige århundreskifte var dette helseheim først for tuberkulosepasienter, så for yrkesskadede arbeidere i grafiske yrker. Disse risikerte litt av hvert i dårlige arbeidsmiljøer den gang bøker og aviser ble produsert med blysats – en møysommelig industriell prosess der hver bokstav og hver linje ble utformet i smeltet bly. Her vanket det varme og gass og andre farlige saker som medvirket til dårlig helse og lav levealder blant fagets utøvere.

FERIESTED. Typografhjemmet var en staselig hvitmalt villa oppe i åsen over Roa. Foto: Fra Niels Jul-Larsens bok Den typografiske forening 1872-1922, via Wikimedia Commons. Referanse

HYTTA som står på Typografhjemmets eiendom i dag.

ypografhjemmet var en staselig hvitmalt villa. Opprinnelig het det Seterbråten her. Den store, særpregede hytta vi ser på eiendommen i vår tid er av nyere dato. Etter 1905 ble stedet konvertert til feriehjem for medlemmer av typografforeningene. Her var det pensjonat og full forpleining frem til 1951, leser vi i Kjentmannsmerkets håndbok. Siden 1998 har stedet vært i privat eie, men det er fortsatt vanlig å omtale det som Typografhjemmet.

TYPOGRAF Roar Scott Hansen på jobb i Norges Handels og Sjøfartstidendes setteri omkring 1960. Han skriver stoff fra redaksjonen inn i en settemaskin, som omgjør teksten til blysats, klar for trykking. Foto NHST/TH. OLSEN

ypografene var en mektig yrkesgruppe med sterke fagforeninger og stor innflytelse på hvordan aviser og andre trykksaker skulle utformes og utvikles. Da Vesle-Bernhard begynte i pressen rundt 1980, raste bitre kompetansekamper mellom grafiske og redaksjonelle miljøer. Typografene opplevde med rette innføringen av databasert avisproduksjon som en trussel. Når Vesle-Bernhard som redaksjonens utsendte overvåket utforming av førstesiden, beholdt han stort sett hendene i lommen for ikke å bli fristet til å  fikle med «satsen». Den var det bare typografene som fikk berøre.

DÅRLIG RYKTE. Norges Sjøfartstidende sparket typografer som tok fri for å gå i 1. maitog – og fikk kjenne fagforeningenes makt i form av en ødeleggende blokade som varte i åtte år. Illustrasjon fra Arbeiderbevegelsens Arkiv (ARBARK)

Men temperaturen hadde vært høy i hundre år. Én aviseier som fikk oppleve typografenes makt var finansfyrsten Thomas Fearnley, som vi møtte da det var kjentmannspost ved Råsjøen i perioden 2022-2024. og i perioden 1990-1992. Fearnley var en fremtredende skipsreder, som hadde gjort det skarpt som pådriver for norsk skipsfarts overgang fra seilskip til damp. I 1894 ledet han en gruppe skipsredere som sammen kjøpte opp skipsoffiserenes avis Norges Sjøfartstidende og gjorde den til talerør for seg selv – ikke minst for å møte arbeiderbevegelsens radikale aviser og voksende makt.

Rundt århundreskiftet sto typografene sterkt, og det var stadig uro i avisenes tekniske avdelinger. I Norges Sjøfartstidende ble det gjennomført et betydelig lønnsnedslag for maskinsetterne i 1903. Samtidig var det stemning i Kristiania Typografiske Forening for å ta en halv dag fri for å gå i 1. mai-tog det året. Typografene i Sjøfartstidende, som jo hadde konkrete ting å protestere mot, slo følge og gikk fra jobben på 1. mai. Avisen svarte knallhardt: Alle fikk sparken. Forretningsføreren Helga Bjørnskau, som for øvrig var datter av en typograf, gjennomførte oppsigelsene. Men Thomas Fearnley, som var styreformann i avisen, engasjerte seg personlig i saken.

Men typografenes organisasjoner slo hardt tilbake. Ingen medlemmer fikk lov til å ta jobb i Norges Sjøfartstidende. Med dette ble avisen offer for en bitter blokade, og måtte produseres med uorganisert arbeidskraft. Ikke fikk den ansette faglærte folk, og ikke klarte den å henge med i den raske tekniske utviklingen i bransjen, siden fagfolk måtte til for å betjene nytt produksjonsutstyr. Først i 1911 ble blokaden opphevet, etter at eierne ba om nye forhandlinger. De skulle fusjonere med konkurrenten Kysten, modernisere og relansere avisen under nytt navn, og trengte sårt til en modernisering. Som ledd i dette ble det også opprettet en ny grafisk klubb; den gamle var blitt nedlagt på grunn av blokaden.

Dessverre vet vi ikke om noen av typografene i det som nå fikk navnet Norges Handels og Sjøfartstidende (Dagens Næringsliv siden 1987) fikk glede av feriehjemmet i Søndre Oppdalen, og kanskje tok helsebringende turer hit til Sæterberget. Men helt usannsynlig er det ikke.

Kilder:
Kjentmannsmerket. Håndbok 2024-2026.
Morten Møst: Kroner og røre. Historien om NHST og Dagens Næringsliv.

SÆTERBERGET. Post 35 i perioden 2024-2026. Les for all del diskusjon og kommentarer i Kjentmenns Forum.