Denne har det aldri blitt til at jeg har besøkt før. Navnet «Bleu-steinen» har tidvis dukket opp i hodet helt siden heftet kom, men jeg har visst aldri helt plassert den, for jeg har jo gått opp Manaskardet uten å ta posten. Men nå var det dags. En fottur i riktig så snørike omgivelser ble dagens plan 8.1.2021. Nede ved Elstangen var det ganske lite snø og noen hadde gått i blåstien før meg. Etter hvert som jeg kom lenger opp ble det mer snø, ganske mye mer også, men heldigvis hadde noen truget der, så det var mulig å ta seg frem også til fots. Jeg sank imidlertid ned både titt og ofte, så de ni kuldegradene forsvant i svetten 🙂 Skardet er riktig så bratt og stien delte seg, men ved hjelp av utmerkede kartfunksjoner på internettet fikk jeg stedfestet både retning og stein. Steinen er også skiltet nå, riktignok ved stien og ikke akkurat der steinen er. Jeg ville jo gjerne helst se selve steinen, men turen bort fra stien endte i løssnø til livet, og amatørmessig nok hadde jeg ikke tatt med meg spade. Men alle, dvs jeg, var enige om at det var en fin tur. Og dermed var siste post i 1998-heftet krysset av. Hilsen Nina God tur! Takk for oppdateringen. Morsomt at steinen er blitt skiltet! Bilde av inskripsjonen under snøen: https://www.kjentmannsmerket.org/2013/01/bleu-og-hans-stein/ 1998 var før jeg hadde begynt å ta kjentmannsposter, men jeg har gått her på sommerføre. Samme vei som Nina gikk nå. Er nok enklere når det ikke ligger snø i stien og spade er unødvendig for å se stenen. Vi fortsatte over Byflaksæter og til Særsetra.