Et nydelig sted, men samtidig litt vemodig å besøke, siden det er fraflyttet og litt slitent. Dette var et av de første postbesøkene for min del i det nye heftet.

Denne posten tok jeg for noen dager siden i flott høstvær. Syklet innover Lommedalen, forbi Guribysaga og det som nå heter Mathisplassveien. Denne blir også kalt AT veien fordi den ble bygget av arbeidstjenesten under krigen for å kunne frakte ved fra skogen og til folket i kalde vintere.

Mange av oss tok vi denne veien innover til posten ved Svarttjernsdemningen for noen bøker siden, nå skal vi lenger innover. Elven flyter ganske nær elven når du nærmer deg veien som tar av til Dammersplassen. Da jeg var her lå det en god del tømmer lagret ved veien der veien til posten tar av.  Den går litt bratt oppover og ser ut som en markavei. Det blir litt dårligere vei lengere inn, men langt bedre enn hva jeg forventet etter å ha lest boken. Den flater ut ganske fort og bekkene er lagt i rør under veien. Et par steder går du i rene "juletrealleen". Fulgte veien helt inn til huset, rundet hushjørne og så rett ned på posten.

Det er helt tydelig at huset har sett bedre dager - litt trist med alle hus og hytter i marka som ikke blir ivaretatt.

Ingunn

Tok denne posten i dag, i nydelig tirsdagsvær i oktober. Kom nordfra etter postraid, og dette var dagens 7. av 9 poster. Det gikk fint å gå opp kjerreveien til posten - ikke steinete og lett å gå. Nydelig sted!

Jeg synes Kjentmannsmerket er svært dyktige til å velge ut varierte og spennende steder!

Hilsen Karl Georg

En post som oser av nostalgi. En tildels gjengrodd setervoll hvor selve seterhuset også sterkt bærer preg av tidens tann. Men her har det altså vært liv og røre i sin tid. Interessant med alle disse nedlagte setrene i Marka. Jeg syklet hit fra By i Lommedalen. Posten finnes greit ved å ta av fra Guribysagveien ved en tømmerlunne.

Lenge siden noen turrapport hit, så nå er det vel på tide.

Lørdag kom, og vi skulle ut på tur. Dammersplassen sto som mål denne regntunge dagen. Familieråd møttes, og det ble besluttet at bilturen fra Ås til Lommedalen var så lang at innsatsen måtte gi mer enn en svipptur.

Derfor ble ikke syklene med, vi skulle gå hele veien. Da ble det mer tur, det var visst en dobbeltstemme som ble brukt - og dermed var det 2 mot 1...

Vi ankom parkeringen i opphold, og gikk trøstig i vei - men alt ved bommen måtte full regnmundur på. Så travet vi Matthisplassveien i regn. Den er trang og mørk, heldigvis så åpner landskapet seg litt etter hvert. Lomma kan man høre, men nesten ikke se.

Bonus for vandringen skulle være sopp, men dette er definitivt ikke sopp-landskap. Dermed forble posen tom hele turen.

Vi ankom tømmerplassen, og valgte driftsvei til venstre. Det er jo ikke en driftsvei, men en skogsmaskin-løype. Det forsto vi når vi kom opp på åsryggen og det var stopp. 

Nytt familiråd. Det ble besluttet å holde rett fram og bushe den vesle veien opp til plassen. Nok en gang var det 1 mot 2 gjennom bruk av dobbelstemme. Det er bare å si - en beslutning som kan angres. Ufser, skrenter, bregner, brennesle, steinur og total uframkommelighet! Her har det ikke vært folk siden 1746!

Opp kom vi til slutt, våt og lykkelige. Det er slike feilmanøvreringer og bushinger som gir gode historier og minnet om turen til Dammerplassen vil sitte som et skudd i mange år. Det var ikke store "kjentmannstråkket" inn til posten, har alle tatt denne og vi er de siste besøkende?

Flott sted, og en kan bare tenke tilbake på hvilket slit og innsats som nå naturen tar tilbake her oppe. Veien tilbake gikk på driftsveien...det går jo alltid en sti tilbake..

Erfaring til de neste: Bruk sykkel, det er lite å se langs veien. Ta driftsveien til høyre for tømmerplassen, ikke raseringen fra hogstmaskinen opp til venstre.

Tilbake samme vei som vi kom opp, men da med noen cacher hver kilometer som ga oss noen stopp underveis. Cacher som var helt i tråd med Matthisplassveien - grå, uspennende og våte....

@lowe Da er det gått ytterligere 1 år siden siste omtale, tømmerhaugen er borte, men det er en stor, åpen plass igjen og driftsveien er lett å se.  Den blir mer og mer utydelig etter hvert og ender i en nesten gjengrodd sti frem til huset.  Det åpne fine bilde i boken er borte og jeg er redd at når vi kjenntmenn slutter å gå hit gror den helt igjen og huset er overlatt til en ensom skjebne. Jeg kom hit etter åpningen av nytt hefte, valgte post 11 (vannledningen småvann/aurevann) i nyboka og tok veien videre nordover før jeg svingte til Myrsetra og tok trillestien de siste 300 metrene før hytta. Var utrolig glad for at jeg kom den veien - skikkelig mye stein, røtter og et par nedfalte trær - og ganske bratt nedover et godt stykke. Etter å ha lest forrige innlegg tenkte jeg ikke på alternativet til driftsveien, selv om den svinger litt hit og dit - for utenom var det mye hufs.