- Vi hører om dem nesten hver dag, sier Olav Harlem mørkt.

Harlem er løypeinspektør i Skiforeningen. "Dem" er skiløpere, med vekt på løpere. Sånne med kondomdress og hastverk, snørr og den slags over hele trynet, og birken i blikket. Sånne som peser forbi, skjærer inn over skituppene dine, og står og hviler bak neste sving.

Og de Harlem hører fra er turgåere fra alle hjørner av Oslomarka, som lurer på hvor det er blitt av løypekulturen.

(Red. anm.: Løypekultur: Omgangsform utviklet i gamle dager da det var vanlig å gå på ski for hyggens skyld. L. kjennetegnes blant annet ved at skiløpere unngår å tråkke hverandre ned, kjøre forbi i bratte utforbakker eller slå hverandre med stavene. Bærere av L. smiler mye og deler på skismøring og skrape. Sentrale ritualer omfatter hilsing i sporet, spesielt nord for Kikut, samt takking av den som viker for møtende eller passerende skiløpere).

- Skiløpere som ikke tar hensyn er blitt et stort problem, sier Harlem. - Dette var helt annerledes for få år siden. Nå får vi masse rapporter om folk som brøyter seg frem, presser barn og eldre ut av løypa, og stort sett bare tenker på seg selv og sin egen skitur. Du vet, trimkara.

- Trim...kara?

- Ja, menn. Racere i 40-50-årene som er ute og trimmer og vil ha sporet for seg selv.

Det er både menn og kvinner som sender inn klager. Men de som blir klaget på er alltid menn. Og oftest handler det om at disse mennene bruker grov kjeft på turgåere som ikke viker plass raskt nok.

- De fleste er jo ute for å ha det hyggelig, og opptrer deretter. Det er et selvopptatt mindretall som ødelegger for alle, sier løypeinspektøren. Han ser alvorlig på saken. Og Skiforeningens medlemsblad har tre artikler og et leserinnlegg om den i sitt siste nummer.

Men Skiforeningens område, skogene mellom Drammen og Jevnaker - er en fredfylt idyll sammenlignet med Bymarka i Trondheim. I vinter har dristige trøndere slått frempå om at det er langt tryggere å gå på ski i Oslomarka enn hjemme. Og Bymarka har ikke vært helt den samme etter at turgåer Heidi Foros i januar sto frem i Adresseavisen og tok et oppgjør med det hun kalte tilårskomne skifantomers fremferd.

- De tror de har førsterett på hele løypenettet. Snart kan jeg ikke gå en skitur uten å bli skjelt ut, sa hun. Og fikk svar på tiltale på adressa.nos debattforum:

"Jeg er drita lei av kjerringer som ikke kan ha seg ut av løypa når jeg kommer i stor fart utfor..."

"Skiløypene er et idrettsanlegg preparert for oss som trener seriøst... Slarvkjærringer og snørrunger har ingenting i løypene våre å gjøre...."

- Jeg har fått masse reaksjoner. En kvinne skrev brev og skjelte meg ut. Men de fleste har vært positive, og kom fra personer som hadde hatt den samme typen ubehagelige opplevelser, sier Heidi Foros i dag.

- Det er blitt mer ampert i marka de siste årene. De verste er de som tror de er spreke, men ikke er det. Dette dreier seg kun om mannfolk fra 45 år og oppover. De springer vel etter sin tapte ungdom. Damer som går på ski er ikke så stresset, de er vel mer vant til å ha med seg unger ut i naturen.

Foros tror ikke det er snakk om noe mindretall som ødelegger for alle andre.

- Neida, det er mange av dem. Altfor mange. Det viser egoismen i samfunnet, dette at det er jeg som skal frem.

Professor i sosialpsykologi, Arnulf Kolstad ved NTNU i Trondheim, har heller ikke sans for det han kaller å gå på ski så blodet spruter. Men han tror ikke fenomenet skyldes at egoismen rår mer og mer.

- Snarere er dette enda et uttrykk for industrialismens urbane levemåte. Å være ute i marka er etterhvert blitt et middel til å klare seg på jobben, et instrument til å makte stresset, sier han.

- Før skulle markaturen være en stor opplevelse. Nå går vi der for å komme i bedre psykisk og fysisk form, slik at vi kan holde ut hverdagen. Hvis de som tar det med ro på markaturen oppfattes som hår i suppa, er vi på ville veier.

Kolstad er motstander av det han kaller høyrekjøring i marka, en uskreven lov om at man skal holde til høyre og ikke gå flere i bredden.

- Det er ikke bra at også marka blir et sted hvor det skal legges til rette for et mer effektivt liv. I stedet burde vi slappe av, nyte at vi er ute og merke at vi er ett med naturen, sier Kolstad.

Han oppfordrer til å gå tur sammen med andre mennesker, og snakke sammen, se seg rundt og filosofere - selv om man da skulle komme til å gå i veien for noen.

- Folk bør sette seg mer i løypa. Jeg sitter forresten i løypa nå, jeg. Er på tur i Rendalen.