Da jeg rett før jul i år stoppet et øyeblikk på vei opp til Helgehaugen ved Mylla, så jeg at disen, eller var det Guds ånd, som svevet over Spålsvannet, var i ferd med å lette. Der jeg sto var jeg plutselig omgitt av et gult sollys som trengte seg ned i den tette granskogen som omslynget meg. Jeg kjente krefter strømme svalt fra den snøgrønne granen. Granskogens trofasthet omga meg. Bare en liten rasling fra et skjelvende løv fra en ensom bjørk og måltrostens sang fra grantoppene brøt stillheten. Jeg kjente lukten av et bål i det fjerne. Myke, grønne mosematter, myrer og skjulte tjern og maurtuenes syrlige advarsler var dekket av snø.

Oslomarka er mangfoldig. Det er over 200 mil med preppede skiløyper. Den ene dagen kan du stå på de høyeste markatoppene. På Oppkuven har du den lengste siktlinjen i Norge. Du ser lenger herfra enn fra Gaustatoppen og Galdhøpiggen. På Oppkuven finner du også et av de eldste grantrær i Norge, det så dagens lys rundt reformasjonen. Neste dag kan du vandre i Oslos villmark og treffe på ulv.

Går du på ski fra Ellingsrud, kan du stoppe på Mariholtet eller Vangen for kaffe, toddy og kanelboller og for prat og smil med betjening og gjester. Her kan du få løypetips og smøretips. Kommer du til Vangen, kan du ta en tur til Tonekollen, en av de høyeste toppene i Østmarka. Går du fra Ytre Enebakk, kan du finne Markas største stein ved Gaupestein.

Liker du isfiske, kan du agne opp og slenge ut snøret i 500 fiskevann, og så sitter du der og lar være å tenke. Og går du der og slenger snøret ut uten å få noe på kroken, og du skulle komme i tanker om livet og slikt, er det ikke sjelden at det en skulle ønske utenkt, driver vekk utover et snølagt vintervann eller blir borte i fiskekjeften sammen med agnet. Og mens du sitter der, kan du høre rypenes plutselige vingeslag ved islagte myrer.

Bernard Herre (1812-1849) var det første bymennesket som begynte å vandre i Marka av eksistensielle grunner, og som skrev den reneste poesi om sine stemningsfulle skogsturer. Var det hans intense følelser for Camilla Collett som førte til hans tilbaketrekning hit? Det var i Marka han trakk sitt siste åndedrag, enten som følge av vådeskudd eller som følge av en frivillig utgang av livet. Herre skrev:

«Himmelen var så gjennomblank, solen sank blussende rød ned bak Krokkleven, de lange skygger lå over vangen, og skogen var så dyp og ugjennomtrengelig. Hvor jeg vendte meg hen, så jeg den nordiske prakt omkring meg. »

Marka er et eventyr og eldorado. Skogens liv stimulerer alle våre sanser - syn, hørsel, lukt, smak og følelser. Den islagte bekken som sildrer sin evighetsprat ved Katnosa. Skogsfuglen som piper. Suset fra trekronene ved Revlitjern. Den hvite virkeligheten i Marka er i sannhet en (jule)gave til folket.

God jul. Ses på Løvlia.